Vi lever i en vakker, grønn og herlig verden!
Samtidig lever vi i en gal, polarisert og ekstremt voldelig verden!
For en som er over snittet opptatt av diplomati og dialog, er de siste ukers økte voldshandlinger forferdelige å forholde seg til. Det er selvsagt vanskelig å se på den enorme lidelse som utspiller seg i Midtøsten, på begge sider. En kan bli apatisk av mindre, men jeg tror det er viktig å ikke gi opp optimisme og håp for fremtiden.
Vi mennesker er kanskje ikke voldelige av natur, men vi har det nok lett i oss å handle på frykt og skepsis til motparter. Krig, med olje, rikdom eller religion som utgangspunkt, er noe vi mennesker har levd lenge med nå.
Måtte krigs-fatiguen komme, måtte freds-ønskene komme, måtte diplomatiet vokse frem!
Kall meg gjerne naiv, men jeg tror fortsatt det finnes håp om fred for menneskeheten på denne grønne lille klode. Vi deler den tross alt sammen.
Det betinger selvsagt at vi snakker sammen med utgangspunkt i å tolke det beste fra hverandre. Akkurat nå ser det ikke lyst ut på den fronten.
