Musikk som verktøy - og kan filmmusikk stå på egne ben?

Denne teksten er basert på en solo-podcast episode fra våren 2025. Du kan høre episoden nederst.

Noen ganger kommer livet så tett på at ordene ikke lenger strekker til. 

Den franske komponisten Claude Debussy sa en gang: «Musikken begynner der ord slutter».

Og det er litt sånn jeg opplever det. Når jeg ikke finner ord, når alt inni meg kjennes kaotisk, da kan musikken komme inn. Den gjør ikke bare at jeg føler, men den gir meg et språk for noe jeg ikke kunne uttrykt på  annet vis.

Debussy mente at musikk ikke skulle være bunden av tradisjonelle regler, men at den hadde sin egen kraft, noe utover ord, utover det rasjonelle. Jeg tror det er nettopp denne kraften som har vert så viktig for meg den siste tiden.
Jeg har innsett at musikk, og særleg filmmusikk – kan være en støtte. En måte å være i følelser på, og en guide, på veien tilbake til oss selv, når vi mister fotfestet. 

«It's a dangerous business, Frodo, going out your door. You step onto the road, and if you don't keep your feet, there is no knowing where you might be swept off to.» - Bilbo Baggins - Fellowship of The Ring. 

Når vi går gjennom vanskelige perioder, kan det vere utfordrende å sette ord på alt som skjer inni oss. For meg har musikken blitt et språk.

Et språk jeg kan lene meg på, når jeg selv ikke finner ord. Eller kanskje ikke engang forstår hva som skjer, og det gir meg en lettelse. Jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen, uansett hva musikk en liker, så kan det brukes til å gi slipp på (eller ut) følelser, og være et mektig verktøy.

Spesielt filmmusikk har denne evnen. Den henter frem nyanser.
Men hvorfor har denne sjangeren denne evnen? Eller hva gjør den så brukbar?

Filmmusikk er komponert for å forsterke og formidle en historie, hendelse, en karakter sin opplevelse på skjermen. 
Men når vi lytter til musikken uten bilde, blir den vår egen historie. Våre egne opplevelser,  følelser og bilder veves inn i musikken.

Vi mennesker reagerer ulikt på toner og melodier.
Det treffer oss ulikt. Det som rører meg, kan gå helt forbi deg. Vi kan prosesserer følelser og opplevelser veldig forskjellig.

Noen trenger en forløsning – å kjenne på alt, la det få komme opp til overflaten, før det gradvis kan slippe taket. Andre vil kanskje helst unngå ubehaget. For meg hjelper musikken til å sortere når ting bygger seg opp. 
Jeg finner på en måte hjem, i musikken. Og i den trygge følelsen, kan jeg finne både medfølelse og forståelse, for det som skjer i livet, på en lettere måte, enn om jeg ikke hadde musikken.

꩜

Å forstå seg selv gjennom musikk, er litt magisk. At musikken kan beskrive noe uskrevet. Gjøre noe uklart og kaotisk til noe mer begripelig

Ofte går jeg ut av lytting med en følelse av å være litt lettere. Ikke fordi alt har løst seg, men fordi musikken har båret meg og mitt. Den har holdt følelene mine på en måte som gjør at jeg ikke trenger å holde alt selv. Det ga meg ein pause.

Og det er ikke bare en oppleving vi tror vi har, fordi forsking vise at musikk faktisk gjør noe helt konkret med kroppen vår.

Når vi hører på musikk vi liker, blir belønningssenteret i hjernen aktivert, og vi får et lite dopamin-rush. Som er det samme stoffet som blir frigjort når vi er forelsket, eller spise sjokolade. Det er derfor musikk kan føles både euforisk, og nesten litt vanedannande.

Samtidig blir hukommelsessenteret, aktivert. Derfor kan en melodi plutseleg ta oss rett tilbake til barndommen, til et rom, en stemning eller til et minne som var glemt. 

Musikken påvirker kroppen også fysisk- pulsen vår, pusten vår.
Hele nervesystemet kan endre seg med musikken.

Og når vi synger eller hører musikk sammen med andre, frigjør det oksytocin, hormonet som gir oss følelsen av tilknyting, fellesskap og samhold. Musikk er ikke bare noe vi opplever alene, men den kan binde oss sammen.

Alt dette gjør at musikk ikke bare er noe vi lytter til, men noe vi opplever.
Kanskje er det nettopp derfor den treffer oss så sterkt, og kan hjelpe oss å bære både glede og smerte.

En annen ting jeg elsker med filmmusikk, er at den ofte har en reise i seg. Den kan starte i noe mørkt og usikkert – og bevege seg mot lys og håp. 

Det føles som en påminnelse om at livet også har sånne bølger. Musikken hjelper meg å se at reisen ikke stopper her. Den minner meg på at det er en vei videre.

꩜

Noen verk setter et spesielt inntrykk, kanskje nettopp fordi den forteller og beskriver noe som føles for komplekst ut med ord. For meg er en av desse Daniel Marianelli sitt soundtrack til filmen Jane Eyre fra 2011.

For de som ikke kjenner til boka av Emily Brontë eller filmen: Jane vokser opp i et hjem preget av omsorgssvikt, vold og frykt. Hun har ingen trygg havn, og det hun lengter mest etter, er noe så enkelt – og samtidig så stort – som trygghet.
Et hjem. Et sted å høre til. Og hun vil ikke miste seg selv på veien dit.

Hun er ganske fortapt, men samtidig utrolig sterk. Hun går ut i verden med håp om at det må finnes noe annet. Et liv der hun kan puste fritt, og bli hel.

Og det er akkurat denne lengselen Marianelli klarer å fange så vakkert.
Musikken bærer hele den tyngden, det savnet, sårbarheten, drømmen om noe bedre. 

Jeg synes det er ganske bemerkelsesverdig hvordan Marianelli gjør det. Han tar noe så abstrakt som lengsel etter ett hjem, en følelse av… rotløshet, og så gjør han det til noe du kan høre. Forstå med kroppen, med hode, uten et eneste ord sakt.

Og det er det jeg elsker med filmmusikk: den kan oversette de mest komplekse og personlige erfaringene til et… universelt språk.

Du trenger ikke å ha levd Jane Eyre sitt liv for å føle hva hun bærer på.
Musikken gjør det tilgjengelig og begripelig.

Kanskje er det derfor jeg stadig vender tilbake til Marianellis Jane Eyre.
For det er ikkje bare vakkert. Det er ærleg. Det tør å være sårbart. Og det minner meg på at musikk kan treffe der ord… aldri helt når inn.

Selv om musikken til Jane Eyre ikke vant pris, så ble den nominert av internasjonale filmkritikere. Jeg har blitt fortalt mer enn én gang at jeg liker melankolsk musikk veldig godt. Men kanskje det er poenget, kanskje jeg trenger at musikken er trist,
full av smerte, fordi jeg trenger et sted å plassere det, så jeg kan gå ut i verden og oppleve glede, håp og trygghet. Da har jeg en plass å føle på desse tingene når jeg trenger det, og så gå videre.

꩜

Jeg har observert hvordan min egen sønn har oppdaget og blitt kjent med musikk. Det er fansinerende å se hvordan hans fantasi utvider seg, og hvordan han bruker musikken til å fortelle historier, leke, lytte og føle.

Jeg tror det er kjempe viktig for barn å bli kjent med seg selv igjennom musikk.

Språk er selvsagt viktig, men jeg tror musikk ekspanderer noe større inni oss som menneske, enn det ord kan gjøre.

Språk lærer oss å kommunisere med verda. Men, musikk kan lære oss å kommunisere med oss selv. Og det er kanskje noe av det viktigaste et barn kan få – å kjenne seg selv innenfra.

Og det er nettopp det filmmusikken har gjort for meg så lenge, latt meg få lov å oppdage, og forstå meg selv.

Jeg tror på at musikk kan skape motstandskraft. 

Musikk er både vondt, og godt. Mørkt og lyst.
Når vi kan klare og tåle, å kjenne på hele spekteret av følelsar…som musikk kan gi, kan det kanskje vere med å skape en motgift til det som livet kan være av nedturer og utfordringer.

Uansett, så håper jeg han vil ta med seg musikken videre i livet. At han alltid vil ha det med seg som et anker. Jeg håper han kan bruke det som inspirasjon, drivkraft, støtte og en ressurs, når han skal leve livet selvstendig en dag. 

Og det har fått meg til å tenke på musikk som arv. At musikken ikke bare er noe vi opplever i oss selv, men noe vi kan gi videre. Det knytter oss sammen.
Og for meg er det så verdifullt å kunne dele dette med min egen sønn.
Kanskje også fordi det var ensomt i min egen oppvekst og ikke ha det samme felleskapet til musikk. At jeg alltid ønsket noen som kunne oppleve musikken sammen med meg. Bli med meg inn i universet som musikken skapte. 

Så en konklusjon er at filmmusikk kan være en støtte. En prosessering og en måte å komme nærmere seg selv. Samtidig kan det deles med sine nærmeste, og skape verdifulle opplevinger, samtaler og fantasi sammen. 

Kanskje du har hatt et øyeblikk der musikken har vert et holdepunkt for deg?
Kanskje du vet hvordan det føles å sitte i kaos, og så høre ein melodi som løfter deg ut av det, som hjelpe deg forstå både deg, og livet bitt litt mer?

Viss du står midt i noe vanskelig akkurat nå, håper jeg musikken kan vere et verktøy for deg òg. Ikke nødvendigvis for å flykte, men for å være. Og for å hente litt styrke og medfølelse.

Hør podcast episoden her:

Hør Jane Eyre Original Soundtrack av Dario Marianelli (2011):