Å dyrke det rå og feilbarlige - Intervju med komponist Roy Westad

For Roy Westad begynte veien inn i filmmusikken med en enkel tanke: Hva om han kunne kombinere de to interessene han allerede hadde – musikk og film?

I dag har han jobbet som filmkomponist på fulltid siden 2008. Den selvlærte komponisten fra Kristiansund har skrevet musikk til et bredt spekter av norsk film og TV, fra Sulis 1907 og Villmark 2 til Blasted og dramaserien Quisling. Nå er han aktuell med musikken til Erik Poppes Kjærast, basert på Jon Fosses manus.

Men veien dit var langt fra rett frem.

Westad studerte barnehagepedagogikk og jobbet i barnehage på tidlig 2000-tallet. Samtidig hadde musikken allerede fått en plass i livet hans. Han begynte å spille gitar på videregående, men mens vennene rundt ham spilte i rockeband og drømte om et liv på veien, var ikke det helt hans vei.

– Min interesse for både musikk og film la jo noen føringer for karrierevalget, men det gikk virkelig opp et lys for meg da det slo meg: ‘Hva om jeg kombinerer disse to interessene?’.

♪♫

Det første filmmusikkminnet som virkelig satte spor, kom da Westad var ni år gammel. Michael Kamens musikk til Robin Hood: Prince of Thieves traff ham umiddelbart. Det var også den første filmmusikk-kassetten han kjøpte. Den dag i dag får han fortsatt gåsehud når hornene kommer inn på hovedtemaet.

Et annet viktig møte kom med The Rock (1996), som han insisterte på å kjøpe på VHS til tross for at filmen hadde 18-årsgrense. Med bombastiske blåsere, synther og vrenggitarer, endret det synet hans på hva en action-score kunne være. 

Men Westad er ikke spesielt opptatt av å begrense seg til én sjanger. Inspirasjonen kommer fra et vidt musikalsk landskap: Ry Cooder, Tangerine Dream, black metal, Mahler, Coltrane, Peter Gabriel, David Gilmour, Rush, Nick Cave, Henning Sommerro og Wu-Tang Clan.

– Jeg er vel bare en svamp når det gjelder ulike musikalske uttrykk. Så utrolig mye bra musikk, så lite tid.

Denne åpenheten har også fulgt ham gjennom karrieren. Westad har aldri vært spesielt opptatt av å bygge seg en bestemt musikalsk merkevare som filmkomponist.

– For meg er det litt irrelevant, så lenge jeg jobber med fine folk og kan sette mat på bordet.

I stedet ser han på hvert prosjekt som en ny historie som krever sine egne verktøy. Verktøykassen blir større for hver film, og han lærer noe nytt hver gang. Samtidig har han lært at det ikke hjelper å planlegge alt på forhånd. Det er først når musikken møter filmen i klippen at man virkelig finner ut hva som fungerer.

– Utviklingen tar jo aldri slutt. Jeg lærer tusen ting for hver eneste film jeg jobber på. En viktig ting jeg lærte med årene var at man kan teoretisere så mye man vil i forkant av hva som vil fungere og ikke. Det er ikke før i klippen man setter ut i livet dette kresne vesenet som filmen jo er. Den lever sitt eget liv og har gjerne sine egne meninger om hva som vil fungere og ikke. Ofte er det filmen og ikke filmskaperne som sier «ja takk» eller «nei takk» til musikken man har jobbet på seg ryggmargsbrokk for.

Han beskriver arbeidet med temaer som en skattejakt. Man graver og graver før man kanskje finner noe av verdi. Og akkurat når man har blitt ekspert på filmen man har jobbet dag og natt med, er prosjektet over.

En sandkasse uten regler

Ved siden av filmmusikken har Westad også et helt annet musikalsk prosjekt. ILLT, som ble startet i 2019, er hans inngang til metal.

Interessen for sjangeren går tilbake til ungdomstiden, da han slukte Metallica, Sepultura, Slayer, Pantera, Cannibal Corpse og Morbid Angel. Drømmen om å lage et metalalbum forsvant aldri helt, men den lå lenge i dvale.

Så fikk han sitt første barn.

Under barselperioden satte Westad opp laptop og gitar i stua mens barnet sov. Uten planer, krav eller forventninger begynte riffene å komme.

– Det er rart hvor kreativ og inspirert jeg ble bare av å fjerne alle krav og forventninger til meg selv.

På kort tid ble ett riff til flere låter, og til slutt et helt album. ILLT fikk platekontrakt med Indie Recordings, og debutalbumet Urhat kom i 2021. Oppfølgeren Humanity slippes 13. november 2026. For Westad har ILLT blitt en slags musikalsk sandkasse, et sted hvor han kan gjøre akkurat det han vil.

Som filmkomponist arbeider han innenfor strenge kunstneriske og tidsmessige rammer. I ILLT finnes ikke de samme begrensningene. Prosjektet fungerer også som et sted hvor han kan få utløp for kjensler og grums som har bygget seg opp.

Samtidig har filmmusikken sneket seg inn i metalprosjektet. Etter mange år som filmkomponist tenker han naturlig i bilder, fortellinger og lange musikalske forløp.

– Historier malt med bred pensel, kontrastfylte, rike og voldsomme.

Det er kanskje ikke så overraskende at den lengste låten på det nye albumet varer over seksten minutter.

«Film er lagidrett, og det er utrolig hva man får til når de menneskelige rammene er på plass.»

Det var gjennom arbeidet med Quisling at Westad først samarbeidet med Erik Poppe. Da Poppe senere skulle lage Kjærast, fikk samarbeidet en fortsettelse.

Westad hørte om prosjektet første gang i 2025, og begynte etter hvert å utforske hva slags musikalsk univers filmen kunne romme. Han beskriver den første ideen som «filmatisk, skranglete americana». Han kjøpte lap steel, banjo, dulcimer og dobro – og var, med egne ord, klar for å bli Roy Cooder.

Men veien fra de første skissene til den ferdige filmmusikken var langt fra rett frem. Filmen gikk inn i klippen tidlig i 2026, og frem mot kinomix i juni ble mye av materialet forkastet, erstattet og bygget opp på nytt.

Prøving og feiling. Oppdagelser. Små seire. Glede og utmattelse.

For Westad ble Kjærast både det mest fornøyelige og det mest krevende prosjektet han hadde jobbet med.

– Film er lagidrett, og det er utrolig hva man får til når de menneskelige rammene er på plass.

Samarbeidet med Poppe beskriver han som trygt og åpent. Tidlig i prosessen fikk han relativt frie kreative rammer og ble oppmuntret til å være uredd. Etter hvert ble uttrykket mer spesifikt og konsentrert. Han trekker også frem lyddesigner Hugo Ekornes fra Storyline Studios, som en viktig samarbeidspartner i arbeidet med filmen.

 Mellom det sagte og usagte

Kjærast er basert på Jon Fosses tekstunivers, og nettopp Fosses forhold til det usagte fikk betydning for hvordan Westad nærmet seg musikken. For ham handlet det om å vite når musikken skulle være der, og når den skulle trekke seg tilbake.

– En del av magien til Jon ligger jo nettopp i det usagte.

Resultatet er et relativt dempet og tilbakeholdent score. Westad ønsket at musikken skulle være rå, bar og enkel, samtidig som det skulle foregå mye under overflaten.

Han og teamet jobbet derfor mye med de musikalske inngangene. Musikken skulle kunne liste seg inn når det var riktig, men også «smelle igjen døra» når scenen krevde det. 

På mange måter speiler dette Fosses eget univers: ikke å fortelle alt, men la publikum fylle inn mellomrommene selv.

I historien om Asle og Gerd forsøker musikken å fortelle noe av det karakterene ikke klarer å uttrykke med ord. Asle er, slik Westad beskriver ham, en lavmælt mann med et begrenset emosjonelt vokabular. På utsiden blåser det en frisk bris, mens det er storm på innsiden.

For å gi form til dette brukte Westad blant annet dulcimer og balalaika, men på utradisjonelle måter. Klanglagte og pitchede gitarer, etniske fløyter, ekstremt nærmikkede strykere og ulike «happy accidents» ble også en del av paletten. Sammen skaper de et sonisk univers for karakterenes indre liv. Det mørke som ligger under historien måtte samtidig balanseres med noe lysere.

«Sjømannssalmen»

Et av de sentrale elementene i musikken ble et harmonium – eller «salmesykkel», som Westad kaller det – med en klang som kunne hørt hjemme i et værbitt bedehus på Vestlandet. Sammen med trekkspill og nære strykere danner det det Westad kaller «sjømannssalmen». 

Men her ønsket han ikke en perfekt og polert klang. Tvert imot.

Musikerne skulle gjerne høres litt mindre flinke ut enn de egentlig er. Litt surt. Litt skjevt. Ulydene skulle ikke nødvendigvis skjules. Det ble en viktig del av uttrykket. Karakterene i filmen er ekte mennesker, og ikke perfekte mennesker. Derfor måtte musikken også få lov til å være uperfekt.

– Det innebar her å gjøre det motsatte av det man ofte pleier når man produserer et score, nemlig å få musikerne til å høres mindre flinke ut enn de er, spille litt surt med hensikt, framheve istedet for å maskere ulyder i opptakene osv. Dyrke det råe og feilbarlige.

Å spille været

Det vestlandske landskapet fikk også en direkte musikalsk betydning. Westad begynte tidlig å lete etter måter å oversette været til lyd. Vind kunne skapes gjennom belger og luft fra pumpeorgelet. Fløyter spilt med lav dynamikk kunne gi en annen type pust. Støyen fra single coil-mikrofonene på Telecasteren kunne minne om bølger langt borte. Tettliggende strenger og fingerspill kunne bli regndråper.

Det er detaljer som kanskje ikke nødvendigvis registreres bevisst av publikum, men som samlet bidrar til å binde musikken og bildene sammen.

– Summen av alle disse avgjørelsene gjør forhåpentligvis at musikken og bildene spiller på lag, og at det har blitt enhetlig og ‘Fossesk’ nok.

Det kanskje mest krevende ved Kjærast var hvor sårbar filmen viste seg å være for musikken.
Ørsmå endringer kunne løfte en scene – eller rasere den. Skuespillerne arbeider mye med subtil mimikk og kroppsspråk, og Westad måtte derfor finne sin plass med stor presisjon.

– Jeg måtte inn med lupe og pinsett noen ganger for å finne min plass.

Det handlet heller ikke bare om den enkelte scenen. Musikken måtte vurderes i sammenheng med hele filmen. En musikalsk inngang som fungerer isolert, kan oppleves helt annerledes når den kommer etter en time med film. Samtidig måtte Westad håndtere en musikalsk kursendring underveis. Å være filmkomponist handler derfor ikke bare om å komponere. Det handler også om å omstille seg, lytte og være villig til å oppdatere hele paletten.

Det enkle er kanskje det vanskeligste

Når Westad ser tilbake på arbeidet med Kjærast, er det hovedtemaet han trekker frem. Det kan høres enkelt ut å skrive et enkelt tema. I praksis er det noe av det vanskeligste.

– Jeg er jo aldri helt fornøyd med noe jeg gjør, men her må det være at jeg føler jeg har løst den paradoksalt vanskelige oppgaven det er å skrive et enkelt og avkledd hovedtema.

Temaet høres bare tre ganger gjennom filmens nesten to timer. Likevel har det satt seg hos enkelte publikummere – såpass at Westad har hørt folk nynne på det etter visninger.

– Slikt samler jeg på.

Arbeidet med filmen lærte ham også mer om relasjonelt drama. Sammen med Erik Poppe og Hugo Ekornes har han fått enda mer erfaring med hvordan musikk kan fungere i fortellinger der de små nyansene betyr mye. Og han måtte lære seg flere nye instrumenter på svært kort tid.

– Vi snakker timer og ikke dager med øving, haha.

En pause fra støyen

For Westad handler Kjærast til syvende og sist om lengsel og kjærlighet, men også om å stoppe opp. Han håper publikum kan senke tempoet i de nesten to timene filmen varer.

– Jeg håper at publikum har klart å senke tempoet et par timer, og få en velfortjent pause fra all støyen og det ekstremt høye tempoet der ute i verden.

At mennesker allerede oppsøker filmmusikken etter å ha sett filmen, tar han som et godt tegn. 

– Jeg ser allerede at mange oppsøker filmmusikken som ligger tilgjengelig på strømmeplattformene, og det tar jeg som et tegn på at jeg har klart å nå inn til noens hjerter hvertfall.

For en filmkomponist finnes det kanskje ikke noen større bekreftelse enn at musikken fortsetter å leve utenfor filmen.

En fremtid med optimisme og uro

Westad er selv i en posisjon hvor han fortsatt kan leve av å komponere, men ville vært mer usikker på å satse på yrket dersom han sto helt i starten av karrieren i dag. 

Han synes situasjonen for norsk filmbransje er bekymringsfull. På den ene siden produseres det fortsatt mye god film og TV i Norge, og norske produksjoner får internasjonal oppmerksomhet. På den andre siden beskriver han en bransje som har blitt hardt rammet de siste årene.

– Norsk film har vel knapt nok vært mer i vinden enn nå, med Oscar til Affeksjonsverdi m.m, samtidig som filmbransjen her til lands ligger med brukket rygg… Her må politikerne se til å våkne opp. Kanskje flytte ansvaret over fra Kultur- og likestillingsdepartementet over til Nærings- og fiskeridepartementet? Begynne å faktisk behandle dette som en film industri? Jeg vet ikke.

Likevel er det mye å glede seg over. Det produseres film i mange sjangre, og Westad får fortsatt jobbe med dyktige mennesker på spennende prosjekter. Og som han selv påpeker med et smil: Man trenger ikke lenger dra over dammen for å lage musikk til en film om en gigantisk blekksprut.

Videre mot nye prosjekt

Akkurat nå avslutter Westad et prosjekt for NRK som han foreløpig ikke kan fortelle så mye om. Samtidig står ILLTs nye album Humanity for tur 13. november.

Han har også flere andre prosjekter på gang, og håper å få gjøre noe mer orkestralt igjen. 

Når han ikke komponerer, vender han fortsatt tilbake til metal. Sjangeren har vært et fast holdepunkt siden videregående – en god venn gjennom livets oppturer og nedturer. Men Westad innrømmer at han har blitt både gammel og sur. Mye av den nye musikken oppleves for overprodusert og umenneskelig til at han lenger hører bandet bak.

Derfor går han stadig tilbake til musikken han vokste opp med. Til bandene fra før robotene tok over.